Roadtrip to the second level of the lower world

Fredag morgen hentet jeg en rød og vakker leiebil og kjørte nordover. Googlemaps sa nærmere seks timer effektiv kjøretid, kneet mitt ropte på pauser, men jeg bare nøt å være helt aleine i bilen. Bare jeg og iPod'en, en laaaang biltur kjemisk renset for Avril Lavigne og Harry Potter-lydbok! Og tenk, en bil som ikke henger sammen med bumperstickers og gaffateip hvor man ikke må kjøre med stivt blikk på instrumentpanelet og lure på når motoren koker nesten gang! Highway 17, 880, 680, 505. Jeg tok en avstikker fra 505 på en svingete småvei og spiste lunsj i Winters, en utrolig søt liten by innimellom hauger av frukttrær.




















Verdens beste burger og nydelige hjemmebakte paier spist sittende ved disken på Putah Creek Café. Jeg liker å reise aleine, rusle og titte på hus og folk og spise aleine på kafé med en bok i veska og komme i prat med merkelige mennesker. Jeg har gjort en del av det før, men av naturlige årsaker blir det ikke så mye av det nå lenger.






































Inn i bilen igjen, og så ut på Interstate 5. Interstate 5 gjennom Californias Central Valley er døden, men det var hakket bedre nordover enn sørover. Da var det bare å kjøpe en kald energidrikk, koble inn cruisekontrollen og sette på lydbok. 110 grader Fahrenheit, altså ca. 44 varmegrader, da jeg stoppet for å fylle bensin. Vi har stort sett holdt oss på kysten med sitt særegne klima og landskap, og så har vi hatt sommerens lange roadtrip i ørken, stein og canyons, men etter hvert som jeg kom inn i Trinity-Shasta National Forest ble det innsjøer, furuskoger, åser og fjelltopper. Etter nærmere seks timers kjøring kom jeg inn i Siskuyou County, og den bittelille byen Dunsmuir.













































Her skulle jeg bo hos ei dame jeg ikke hadde truffet før, men som var et svært hyggelig bekjentskap! Hun bodde i et lite hus i skogkanten, med to hunder og to katter. Hun underviser i miljøfag på et lokalt college, og sjetteklassinger i naturfag.





















Etter en natts søvn kjørte jeg et kvarter videre til neste by, Mount Shasta. Som navnet tilsier ligger den ved foten av fjellet Shasta. I tillegg til den nydelige beliggenheten må det sies at Mount Shasta er et globalt energisenter.

























Her var jeg påmeldt et helgekurs i shamanisme; The Way of the Shaman, som et ledd i Prosjekt Helle Gjør Ting Hun Ikke Pleier. Det fant sted i lokalene til et av byens yogasentere. Vi var 22 menn og kvinner (ok da, 4 menn og 18 kvinner). Shamanisme er jo en form for naturspirituell praksis som er over førti tusen år gammel, og som man finner fellestrekk av hos mange forskjellige naturfolk. Ettersom jeg er i USA er hovedfokuset på shamanisme slik den ble/blir praktisert av indianere. Et av hovedpunktene er at man "voluntarily goes into an altered state of consciousness". Ved hjelp av monoton tromming går man inn i en lett transe, hvor man oppsøker "power animals" og "spirit helpers" i enten "lower world" eller "upper world", såkalt "journeying". Man kan også kalle på disse inn i denne verdenen. Man kan også bedrive healing av både seg selv og andre, og man kan finne sannheter og få råd gjennom å lese f.eks steiner og andre ting fra naturen.

For en som anser seg selv som en beinhard ateist så handlet det å ta et sånt kurs selvfølgelig primært om en nysgjerrighet, et ønske om å forstå mer av den generiske spiritualiteten som finnes overalt i California, og som får de merkeligste uttrykk. Og så handlet det om å pushe meg selv litt og delta uten sperrer i noe som er så potensielt pinlig at man nesten dør. For skal man først delta, så må man gjøre det ordentlig, uten å ødelegge for andre.

Tromming i et bestemt tempo gjør noe med hjernen. F.eks er det en viss dokumentasjon på at det kan utløse epileptiske anfall, for de som er disponert for det. Vi hadde fire "journeys" i løpet av helgen, og i to av dem gikk jeg i en lett semi-bevisst transe. Det analytiske kritiske filteret i hjernen min viste seg umulig å skru av, men det ble med på lasset da jeg ble sugd ned i en myr ned til det andre nivået i the lower world, og da jeg vimset rundt blant stjerner og planeter, forgjeves på leting etter en svakhet i membranen til the upper world.

Det analytiske kritiske filteret i hjernen min lot seg dessverre heller ikke slå av da vi skulle "merge with our power animal" og danse dette for å ære det. Drøyt tjue mennesker som danser hvert sitt totemdyr, til trommerytmer, i fullt dagslys, hadde sikkert vært enklere uten dette filteret. Jeg kan dessuten informere om at lemen er svært lite dansbare.

Å finne svar på spørsmål om eget liv og valg i overflaten på en gråstein var muligens det jeg sleit mest med, men for all del, ettersom man selv tolker svarene den kommer opp med er det ikke spesielt problematisk å ta disse rådene.





















Litt sightseeing ble det også tid til. Mount Shasta er proppfullt av alternative spirutelle sentere og retreats. Harmonic Symphony, f.eks, hvor du kan tap into your matrixes. Clear Path to Peace, hvor de gir deg oppskriften på Radical Forgiveness. Reflexology, Aqua Chi Detox Foot Bath, Interdimensional Communication, Center for Soul Evaluation, Solstice Celerations, Mothership Astro Services. Du kan Unveil Your Spirits Guides - valgfritt om det er Angelic, Master, Elemental or Galactic. There is no end to the possibilities! Den lokale oppslagstavla er proppfull av Peace Dances, Full moon celebrations og konserter med tromme og panfløyte.

Naturen rundt var nydelig. Det er rart for en norsking å se fjell og furuskog som på en måte minner så mye om hjemlandet, og på en annen måte er fullstendig forskjellig!































































Og så var det tid for hjemreise. E-postadresser ble utvekslet med et par av kursdeltakerne, blant annet med det ekstremt søte homseparet med matchende lange bustete skjegg og batikktrøyer, trommeselgeren i Chico og naturfotografen. Gråsteinen ble takket pent og lagt tilbake i naturen der den hørte hjemme. Lemenet, og panteren jeg var blitt tildelt av en annen kursdeltaker etter en power animal retrieval journey, ble æret og takket og tatt farvel med. Men tromma - den tar jeg med meg hjem!