tirsdag 13. september 2011

Roadtrip to the second level of the lower world

Fredag morgen hentet jeg en rød og vakker leiebil og kjørte nordover. Googlemaps sa nærmere seks timer effektiv kjøretid, kneet mitt ropte på pauser, men jeg bare nøt å være helt aleine i bilen. Bare jeg og iPod'en, en laaaang biltur kjemisk renset for Avril Lavigne og Harry Potter-lydbok! Og tenk, en bil som ikke henger sammen med bumperstickers og gaffateip hvor man ikke må kjøre med stivt blikk på instrumentpanelet og lure på når motoren koker nesten gang! Highway 17, 880, 680, 505. Jeg tok en avstikker fra 505 på en svingete småvei og spiste lunsj i Winters, en utrolig søt liten by innimellom hauger av frukttrær.




















Verdens beste burger og nydelige hjemmebakte paier spist sittende ved disken på Putah Creek Café. Jeg liker å reise aleine, rusle og titte på hus og folk og spise aleine på kafé med en bok i veska og komme i prat med merkelige mennesker. Jeg har gjort en del av det før, men av naturlige årsaker blir det ikke så mye av det nå lenger.






































Inn i bilen igjen, og så ut på Interstate 5. Interstate 5 gjennom Californias Central Valley er døden, men det var hakket bedre nordover enn sørover. Da var det bare å kjøpe en kald energidrikk, koble inn cruisekontrollen og sette på lydbok. 110 grader Fahrenheit, altså ca. 44 varmegrader, da jeg stoppet for å fylle bensin. Vi har stort sett holdt oss på kysten med sitt særegne klima og landskap, og så har vi hatt sommerens lange roadtrip i ørken, stein og canyons, men etter hvert som jeg kom inn i Trinity-Shasta National Forest ble det innsjøer, furuskoger, åser og fjelltopper. Etter nærmere seks timers kjøring kom jeg inn i Siskuyou County, og den bittelille byen Dunsmuir.













































Her skulle jeg bo hos ei dame jeg ikke hadde truffet før, men som var et svært hyggelig bekjentskap! Hun bodde i et lite hus i skogkanten, med to hunder og to katter. Hun underviser i miljøfag på et lokalt college, og sjetteklassinger i naturfag.





















Etter en natts søvn kjørte jeg et kvarter videre til neste by, Mount Shasta. Som navnet tilsier ligger den ved foten av fjellet Shasta. I tillegg til den nydelige beliggenheten må det sies at Mount Shasta er et globalt energisenter.

























Her var jeg påmeldt et helgekurs i shamanisme; The Way of the Shaman, som et ledd i Prosjekt Helle Gjør Ting Hun Ikke Pleier. Det fant sted i lokalene til et av byens yogasentere. Vi var 22 menn og kvinner (ok da, 4 menn og 18 kvinner). Shamanisme er jo en form for naturspirituell praksis som er over førti tusen år gammel, og som man finner fellestrekk av hos mange forskjellige naturfolk. Ettersom jeg er i USA er hovedfokuset på shamanisme slik den ble/blir praktisert av indianere. Et av hovedpunktene er at man "voluntarily goes into an altered state of consciousness". Ved hjelp av monoton tromming går man inn i en lett transe, hvor man oppsøker "power animals" og "spirit helpers" i enten "lower world" eller "upper world", såkalt "journeying". Man kan også kalle på disse inn i denne verdenen. Man kan også bedrive healing av både seg selv og andre, og man kan finne sannheter og få råd gjennom å lese f.eks steiner og andre ting fra naturen.

For en som anser seg selv som en beinhard ateist så handlet det å ta et sånt kurs selvfølgelig primært om en nysgjerrighet, et ønske om å forstå mer av den generiske spiritualiteten som finnes overalt i California, og som får de merkeligste uttrykk. Og så handlet det om å pushe meg selv litt og delta uten sperrer i noe som er så potensielt pinlig at man nesten dør. For skal man først delta, så må man gjøre det ordentlig, uten å ødelegge for andre.

Tromming i et bestemt tempo gjør noe med hjernen. F.eks er det en viss dokumentasjon på at det kan utløse epileptiske anfall, for de som er disponert for det. Vi hadde fire "journeys" i løpet av helgen, og i to av dem gikk jeg i en lett semi-bevisst transe. Det analytiske kritiske filteret i hjernen min viste seg umulig å skru av, men det ble med på lasset da jeg ble sugd ned i en myr ned til det andre nivået i the lower world, og da jeg vimset rundt blant stjerner og planeter, forgjeves på leting etter en svakhet i membranen til the upper world.

Det analytiske kritiske filteret i hjernen min lot seg dessverre heller ikke slå av da vi skulle "merge with our power animal" og danse dette for å ære det. Drøyt tjue mennesker som danser hvert sitt totemdyr, til trommerytmer, i fullt dagslys, hadde sikkert vært enklere uten dette filteret. Jeg kan dessuten informere om at lemen er svært lite dansbare.

Å finne svar på spørsmål om eget liv og valg i overflaten på en gråstein var muligens det jeg sleit mest med, men for all del, ettersom man selv tolker svarene den kommer opp med er det ikke spesielt problematisk å ta disse rådene.





















Litt sightseeing ble det også tid til. Mount Shasta er proppfullt av alternative spirutelle sentere og retreats. Harmonic Symphony, f.eks, hvor du kan tap into your matrixes. Clear Path to Peace, hvor de gir deg oppskriften på Radical Forgiveness. Reflexology, Aqua Chi Detox Foot Bath, Interdimensional Communication, Center for Soul Evaluation, Solstice Celerations, Mothership Astro Services. Du kan Unveil Your Spirits Guides - valgfritt om det er Angelic, Master, Elemental or Galactic. There is no end to the possibilities! Den lokale oppslagstavla er proppfull av Peace Dances, Full moon celebrations og konserter med tromme og panfløyte.




























Naturen rundt var nydelig. Det er rart for en norsking å se fjell og furuskog som på en måte minner så mye om hjemlandet, og på en annen måte er fullstendig forskjellig!































































Og så var det tid for hjemreise. E-postadresser ble utvekslet med et par av kursdeltakerne, blant annet med det ekstremt søte homseparet med matchende lange bustete skjegg og batikktrøyer, trommeselgeren i Chico og naturfotografen. Gråsteinen ble takket pent og lagt tilbake i naturen der den hørte hjemme. Lemenet, og panteren jeg var blitt tildelt av en annen kursdeltaker etter en power animal retrieval journey, ble æret og takket og tatt farvel med. Men tromma - den tar jeg med meg hjem!

søndag 14. august 2011

"Prosjekt Marianne" i mål!

Hjemmeskole blir ofte prosjektbasert. I hele vår har vi holdt på med et etnisitetsprosjekt. Tormod har sitt prosjekt hvor han lager stadig flere figurer fra Harry Potter-bøkene etterhvert som han får tilgang på tomme doruller. Ylva pusler med sin powerpointpresentasjon om verdensrommet og sitter lange timer foran Stellarium og grubler, studerer og undres. Men tidvis så ferdigstilles prosjekter. Og vi kan med stolthet si at "Prosjekt Marianne" er i mål. Men hvem er nå Marianne, spør dere kanskje. Marianne's Ice Cream. Lokalprodusert iskrem, så lokal, faktisk, at den produseres rett nedi gata for oss. De selger de vanligste smakene i utvalgte butikker i byen, de har noen smaker på do'nutsjappa vår på hjørnet. Men selve Marianne's Ice Cream ligger på Ocean Street. Ei lita rød trebu med gult skilt.


Innvending tapetsert med dansende kuer.


Og vi har hatt som prosjekt å smake oss gjennom alle smakene de tilbyr. Nå høres jo det ganske overkommelig ut. Hvor mange har DiplomIs? HennigOlsen? 16 på en god dag? Marianne har 68. 70 hvis vi regner med eggnog-smaken vi ikke rakk å smake før den forsvant fra resteboksen i januar (den kommer tilbake til jul) og hvitløksisen som lages til Gilroy Garlic Festival (som vi heller ikke rakk innom, fordi fallskjermteorikurset varte i elleve timer i stedet for seks).

Vi begynte allerede i januar. 



Vi takker familie og venner for å ha bidratt til å gjøre dette mulig, særlig Margrethe fortjener hederlig omtale for å ha tatt seg av opptil flere peanøttsmørbaserte flavors (grøss).


Bestemødrene har selvfølgelig stilt opp.


Agnete insisterte til og med på to turer hit, og kastet seg entusiastisk ut i smaking av både ingefær, kardemomme, kokos og andre eksotiske smaker.


Tormod, som sjelden har utmerket seg som den mest eventyrlystne når det gjelder nye smaker, har utvist et imponerende pågangsmot, og kan melde om "pumpkin" (gresskar) som den nye favorittsmaken, med lavendel på en god tredjeplass.


17 mai ble markert her, med isspising sammen med nye venner.


Og selvfølgelig slutten på skoleåret, da tok vi med vår "consultant teacher" Joanne og dro og spiste is.


Og 13 august var i altså i mål, med god hjelp fra familien Baldwin.




Vi vil gjerne utnevne våre "ti på topp", i uprioritert rekkefølge. De øvrige følger under, også i uprioritert rekkefølge. Smaken er delt, og meningene har vært mange. Vi føler oss godt integrerte når Ylva hevder å like "root beer swirl".

Pumpkin
Oreo Cookie
Burgundy Cherry
Mexican Chocolate
Butter Brickle
Red Raspberry Cheesecake
Maple Nut
Oatmeal Raisin Cookie Dough
Orange sorbet
Strawberry sorbet

Bubblegum nektes en plass på "ti på topp" selv om Tormod protesterer vilt, den er knallblå og burde vært merket "toxic waste".

Buttered Pecan
Mandarin Chocolate
2 AM
Coconut Fudge
Heath Bar
Cuantalope
Coffee Almond Fudge
Heaven
Vanilla Bean
Chocolate chocolate chip
Chocolate chip
Ginger
Lavender
Chocolate Almond
Lemon Custard
Bittersweet chocolate
Fresh Banana
Alice B. Toklas Fudge Brownie
Strawberries and Cream
Banana Almond Fudge
Koffee Krunch
Mango
Mint Oreo
Root Beer Swirl
Mud Pie
Irish Coffee chocolate chip
Northern Oregon Blackberry
Strawberry Cheesecake
Caramel Fudge Crunch
Mint Chip
Cardamom Pistachio
Horchata
Licorice
Pineapple Coconut
Blueberry Cheesecake
Green Leaf Tea
Malt Ball Fudge
Macapuno baby coconut
10-20
Macedamia Nut
Cinnamon Caramel
German chocolate
Peanut Butter Cup
Maple Nut
Cafe
Mocha Chip
Black Walnut
Kalhua Krunch
Pistachio Nut
Rocky Road
Pralines and Cream
Peppermint Stick
Cookie Dough
50-50
Watermelon sorbet
Rainbow sorbet
Pink Lemonade sorbet
Raspberry sorbet



fredag 15. juli 2011

Havasupai del 4

Etter tre netter i Suapai var tiden kommet til å dra opp fra canyonen igjen. Vi var tidlig oppe og ferdigpakket og rakk frokost på landsbyens kafé som aldri ville ha overlevd dersom den hadde et snev av konkurranse. Men hvor ble det av hestene og bagasjemuldyret? Etter hvert viste det seg at de hadde funnet ut at de ikke følte for å gå opp til hilltoppen i dag likevel. Damen på lodgen ringte rundt etter alternative hester, men uten hell. De eneste som kanskje kunne, de kunne ikke før langt på dag, og da var det for varmt for folk og fe å dra gjennom dalen. Dermed satte vi oss i køen for å komme oss med helikopteret.





Det var en lang kø, det var 38 grader, det var svett og det var mye rødt støv som ble hvirvlet opp hver gang helikopteret landet eller lettet.

Seks timer etter at vi egentlig skulle ridd ut fikk Helle og Ylva komme med helikopteret, mens Kyrre og Tormod måtte vente på neste tur.


Helikopteret lettet.

Fantastisk å se toppene av canyonen i øyehøyde.

Joda, Ylva, det er helt trygt! Jeg lover!



Og så kom halgstormen. Det pisket regn og hagl på vinduene på helikopteret. Det lynte og tordnet rundt oss. Helikopteret måtte legge seg over på siden og fly ned i den smale kløfta og nødlande.


Etter hvert letnet det såpass at de ble vurdert som forsvarlig å fly opp igjen. Vi var ganske lettet da vi landet på hilltoppen og kunne løpe ut av helikopteret, gjennom det øsende regnværet og inn i et skur.


Etter en stund fløy helikopteret tilbake for å hente Kyrre og Tormod. De syntes heldigvis bare det var spennende, og de fikk heldigvis en litt roligere flytur enn jentene!

Posted by Picasa

Havasupai del 3

Neste dag var vi oppe tidlig for å klare å komme oss til fossefallene før det ble for varmt. Havasu River munner ut i Coloradoelva litt lenger nede, men før det kaster den seg ut for klippene i noen fantastiske fossefall. På grunn av kalknivået i elva er vannet helt turkis - og nydelig, klart og varmt.






Først kom vi til Navajo Falls.





Lenger nede i elva lå dagens mål, Havasu Falls.



Det var nydelig å bade i kulpene nedenfor fossen, så her ble vi hele dagen - særlig ettersom det var for varmt til å gå de par timene tilbake i 36 grader og oppoverbakker!

Ylva badet i fire timer.

Tormod ser ut som en skikkelig Californiagutt! Merk det obligatoriske fortannløse smilet.



Det var til og med steiner å bruke som ryggstø ute i vannet!




I tillegg til kulpene og strykene var det også mulig å gå nesten inn i fossen.





Lang og svett vei tilbake, men med småpauser for leking og for å se på dyr og planter på veien.

Posted by Picasa